Nye læsta!

Min høyst charmante mor er glad i å strikke, og gla i å gjøre folk gla. Det er en fin kombinasjon. Jeg blir glad for et par varme ullsokker ("oill-læsta" som jeg sier, noen kaller det "labba", noen kaller det "lugga" mens andre igjen kaller det "færfætlugga").
At man blir glad for nye "oill-læsta" er vel et tydelig tegn på at man begynner å bli gammel?
Jeg fikk nye "oill-læsta" i dag, jeg liker dem når de ikke er like i mønsteret så restegarnet ender opp på mine føtter. Denne gangen ble det slik, med frynsete garn på tuppen. Under foten , bak stortåa er de spesialdesignet for å tåle gasspedalen i Humla. Alle mine gamle par har hull på undersia.
Så et bilde av "ny-læstan"